Bestemødre for fred –i året som gikk

Tale holdt av Sidsel Mellbye på Bestemødrenes juleavslutning 14.12.11

I motsetning til fjoråret, da flere av bestemødrene deltok på Fredsskattkonferansen, og Bestemødre for fred hadde egen stand på Globaliseringskonferansen, har dette året vært litt roligere. Vi startet året med en løpeseddel der temaet dreide seg om Norge som terrormål. Det er rart å tenke på nå, Norge som terrormål var det egentlig ikke særlig mange som så for seg . . Nå har vi erfart det selv.

Løpesedlene ellers har handlet om det vi alltid er opptatt av: Norges våpenproduksjon og –salg, og nært beslektet med dette temaet er også Norges deltagelse i krig, både i Afghanistan og Libya, og derav Norges forhold til Det nye Nato. Vi har også tatt opp forbud mot atomvåpen, voldtekt av kvinner, Israel/Palestina-konflikten. Da et voldsomt jordskjelv rammet Japan tok vi opp dette, spesielt at faren for atomulykker med ett kom veldig nær oss. Og hendelsene den 22 juli førte til at vi hadde en ekstraordinær utdeling av løpesedler. Da var responsen overveldende.

Foruten våre ukentlige og faste utdelinger har vi også spesielle aksjoner hvert år. I april tar vi opp Palestinaspørsmålet, sammen med Seniorer for Palestina, i anledning årsdagen for De palestinske politiske fangers dag. Temaet dreide seg spesielt om palestinske kvinner i israelske fengsler. Det er interessant at Israel/Palestinaspørsmålet får frem en masse følelser hos folk, veldig positive og veldig negative.

I mai deltok flere bestemødrene i fredsmarsjen fra Eidsvold til Eidsvolds plass. Og samme dag som marsjen nådde Stortinget, mottok vi en egen «bestemødrefredspris» fra Fredsinitiativet. I juni hadde vi vår årlige plakataksjon, også foran Stortinget. Da stiller vi opp parvis med kontrastfylte plakater, der den ene f eks forestiller barn maltraktert av landminer, mens den andre viser trygge og glade barn på en fredelig skolevei, eller den ene en nasjonaldag preget av militær- og våpenparader, den andre vårt eget barnetog, med glade skolebarn og flagg. Denne aksjonen er en svært effektiv måte å understreke de store kontrastene i verden på, de ulike forholdene mennesker lever under, og ikke minst, vårt mål; en verden fri for trusler, ødeleggelse, krig. Og den 6 august hvert år markerer vi Hiroshimadagen på Youngstorget, sammen med Nei til Atomvåpen.

I året som snart er forbi har to viktige talspersoner for fred gått bort. I februar døde Ole Kopreitan, som med sin barnevogn full av jakkemerker og plakater og opprop og sin kontaktskapende evne kanskje gjorde mer for å tale fredens og toleransens sak enn svært mange andre. Og noen måneder senere, i april, døde Kerstin Bugge, vår sjefsbestemor. Henne kan vi takke for at Bestemødre for fred i det hele tatt ble videreført.

En hyggelig nyhet derimot er at bestemødrene snart får et fast tilholdssted og slipper å leve på legd rundt om på kafeer og i lånte lokaler. Sammen med andre fredsorganisasjoner under Norges Fredsråd får vi tilhold i et eget fredshus her i byen. Det gleder vi oss til.

Bestemødrene er i det hele tatt aktive som få. Men bestemorklisjeen lever i beste velgående, det ser vi. Kanskje ikke bare som vaffelstekende gamle damer med gyngestol, pledd, katt og strikketøy. Men også som gamle koner, som er nettopp det – gamle. De teller liksom ikke med lenger. Derfor opplever vi mange smil - og ikke bare hyggelige. Overbærende, medlidende, til og med hånlige. Og vaffel-assosiasjonen har vi til og med hørt uttalt: «Men hvor er vaflene? Har dere ikke vafler?» Eller: «Så søte dere er!» Eller: «Så hyggelig at dere har noe å gjøre da!» (Underforstått: Det er sikkert en hyggelig avveksling fra eldresentrene med bingo, kaffe og wienerbrød.)

Unge kvinner er nesten verst. Det forundrer oss. Unge mødre med barnevogn, som selv har gode sjanser for å bli bestemødre en gang. Mødre er de i alle fall, og barnas fremtid er de sikkert opptatt av. Men niks. De haster forbi, målrettet med café i blikket, og svarer «Nei takk», eller «Nei, ellers takk.» Og så har vi de selvsikre, middelaldrende mannfolkene. De ser oss ikke i det hele tatt. Går forbi med stålblikk. Eller, hvis de ser oss, er de avvisende, eller av og til, heldigvis ikke så ofte, direkte ubehagelige.

Men bevares, vi møter mange hyggelige mennesker også, som stopper opp, vil prate, og som anerkjenner det vi gjør. Og blant de hyggeligste er faktisk ungdommer. Kanskje vi bestemødre oppfattes som så ufarlige at de trygt kan ta kontakt? Eller kanskje de oppmuntres av at godt voksne damer faktisk engasjerer seg, og at samfunnsbevisste unge mennesker finner en alliert i oss?

Uansett, tanken bak løpesedler på gaten, en gammeldags og kanskje utdatert aksjonsform som mange oppfatter som veldig «70-talls», er nettopp å få folk i tale der de befinner seg! Den direkte ansikt-til-ansikt-kontakten, som i vårt elektroniske samfunn blir mer og mer borte, hvor personlig kontakt erstattes av Facebook, mailer, sms-er. Og hvor det å ha hundrevis av «venner» på Facebook gir mer status enn virkelige venner.

Så selv om noen muligens ser på oss som rariteter, eller i beste fall som naive, fortsetter vi. Vi tåler både vaffelklisjeen og overbærende smil. Fordi vi har troen på at en grasrotorganisasjon som oss lettere får folk i tale, får dem til å ta imot løpesedlene og kanskje lese dem på veien hjem og – kanskje - til å tenke at også de kan gjøre noe. Og, ikke minst, vi fortsetter i troen på at det er bedre å gjøre noe, å prøve, å si ifra, enn å gi opp i resignasjon. Og derfor, i 2012, står vi der igjen – med våre løpesedler.

Bestemødrenes årlige plakat-aksjon

Hvert år på forsommeren arrangerer bestemødrene en plakataksjon.

Da står bestsmødrene på rad med "fotside" plakater.

Plakatene viser kontrasten mellom lykkeige samfunn og krigens gru.